Finnes det ikke noen mening med livet? Slik Zapffe hevdet i sin biosofiske filosofi «om det tragiske». (Biosofien omhandler naturen i mennesket, framfor mennesket i naturen (antroposofien). Og at vi egentlig burde gjøre som jegeren ved vannhullet, som han skriver om i «den siste messias» Eller burde vi heller fokusere på «meningen i livet» slik økosofen Arne Næss tok til ordet for? Er det slik at alt liv har like stor verdi? Som Næss hevder og som er mantra for de fleste naturvernere og deres organisasjoner i Norge og internasjonalt. Eller er det den sterkestes genets rett, slik evolusjonisten Richard Dawkins hevdet? Både i «the selfish gene» og i «the blind watchmaker». Vil menneske som dominerende art være i stand til å ta vare på denne jorda? Vi har kanskje bevist det motsatte, skal vi tru Yuval Noah Harari i boka: «Sapiens- en kort historie om menneskeheten». Hvordan passer humanisme inn i dette? Humanistene tror vitenskap er den beste kilde til sannheten om verden. Men hva når politikken er fordummende og ikke kunnskapsbasert og folket ikke bryr seg lenger? I USA har de Trump. I Norge har vi også politikere med farlig retorikk som ikke er kunnskapsbasert. Enkelte driver med retorikk som «dem og oss» enten det er innvandring eller sentraliseringspøkelse og andre baserer seg på utsikten fra flysetet om sine meninger omkring arealplanlegging. Er Njåstad (FrP) landets største dust? (Sannsynligvis ikke) Allikevel takk til Espen Barth Eide (Ap) som talte han i mot og sa at vi er nødt til å være kunnskapsbaserte. Populistiske og polariserende politikere med korset rundt halsen. Grøss og gru. Er dette demokratiets akilleshæl? Diktaturer er kanskje ikke veien å gå. Men hva med demokratisk valgt enevelde? La oss si for 20 år av gangen. Problemet er jo åpenbart når man kommer på år nitten og lederen fremdeles har «higen og ambisjoner» som Zapffe skriver om. Bare se til Russland. Og så har vi det kapitalistiske system. Kanskje ikke mye bedre? «Mye vil ha mer og fanden vil ha fler». «Utvikling og flere folk» uten en særlig klar tanke. Hytteutbygging og vindmøller med silotankegang i hver enkel kommune og rasering av «sammenhengende natur» Er lokaldemokratiet i stand til å ivareta helheten? Alle kommuner har en Njåstad, en Listhaug og en Vedum. Den sistnevnte er kanskje ikke helt stolt av selskapet og det er kanskje noe urettferdig, men allikevel populisme og polarisering. Hva tenkte den som hogde det siste treet på Påskeøya ? Det er et kjent filosofisk tankesprang. Det var 16 millioner trær på Påskeøya. Alle blei hugd. Trær kan plantes, men hva med økosystemene? Da er vi tilbake til Arne Næss. Alt liv har verdi i seg selv og menneske har ikke rett til å redusere mangfoldet av livsformer. Hva tenkte han som fikk det øverste og innerste hytta? På tross av at det ikke var noe øverst og innerst igjen? -Hurra, nå var jeg heldig, tenkte kanskje mannen? Enten det var treet på Påskeøya eller den øverste hyttetomta. De andre gikk på tur i byggefeltene. Naturen var ødelagt for alltid. Gro Harlem Brundtland. Verdens første miljøvernminister innførte «føre var» prinsippet. Da snakker vi. FNs bærekraftmål like så. Men hva hjelper det når vi stemmer fram idioter bak rattet? Verre kan det bli når de store styringspartiene trues av enkel retorikk og polarisering.
Hvor passer sykepleie inn i dette verdensbilde? Den enkelte har rett til å bli sett. Respektert. Få hjelp til å «finne sin mening» uansett livssituasjon. Alle trenger også trøst og omsorg når det er vanskelig. Meningsfullhet er grunnleggende. Man kan kalle det tankevirus, kognitiv terapi eller kanskje salutogenese, som sosiologen Antonovsky kalte det. Veien til god helse som en motvekt til patogenese og fokus på diagnose og helbredelse. Folk er ikke diagnoser. Man må finne sin vei og den er alltid individuell. Den bør ikke alltid følge det trygge og kjente. Det ligger ingen utvikling, mestring og selvtillit i å følge det trygge. Og så har vi følelsene da. Kjærlighet, begjær, sorg, melankoli (tristhet), sinne osv. Våre genetiske forhåndsprogrammerte instinkter. Enkelte mener til og med at det er kun vi mennesker som har følelser. De er ikke hundekjørere. Det er sikkert. Se på en hund. Den logrer når den ser en fin tispe. Eier ikke skam. En hund har nesten kun følelser. Kun instinkter. Lite fornuft. Tenk så befriende. Ser man en fin dame på uterestauranten så gjelder det å logre og lukte henne litt i rompa og sitter mannen der kan man reise litt nakke og kjøre brystkassa fram og ri han litt på beinet (slik for å gni det inn). Mennesket er mer kompliserte. Utstyrt med fornuft, men også innlærte systemer. Her kommer samvittighet, skam og plikt inn. Fornuft og følelser. Motsetningen og balansen i moderne psykoterapi.
Fant Zapffe sin personlige salutogenese på tross av sin pessimistiske filosofi? Han satt ikke selv ved vannhullet, men dreiv fjellklatring og hadde også sin higen i biosofien og akademia. Et paradoks, der altså. Arne Næss fant i alle fall sin salutogenese der han leiket med tøybamsen Timotei og bokset aktiv til det siste. Å leike er å leve. For en herlig type. Filosofien like så. Den er mer optimistisk. Ingen tvil om det. Slik en fantastisk teori Næss kom fram til i den dypøkologisk plattformen. Han er ikke aleine om å tenke slik. Den som har ferdes slik i skog og fjell og er tenkende og har tilgang på tid og tyribål, kan ikke unngå å hefte seg ved Zappfes og Næss sine tankebaner enten man har lest de eller ikke. Sistnevnte mer optimistisk med håp. -Ja, kanskje det Arne Næss, dersom mennesket ville lære dine ideer og var nært nok naturen, tenker jeg. Mange har allikevel fjernet seg så langt fra naturen at det er fort å klamre seg til Zapffes pessimistisk filosofi. Det er det som er det tragiske. Økosofi betyr naturvisdom. Smak på den. La oss håpe flere oppdager naturen. Både i seg selv og som en del av den. Til beste for oss alle.
Slike enkle tanker. Jeg har ikke engang rukket å tenke over universet. Gråberget jeg sitter på gir ikke lenger hvile, men fysisk ubehag. Det forteller at jeg skal gå videre, ved å gni det inn i rompemusklene slik kun steiner kan.
Det gjelder å ikke dvele for lenge i filosofisk tankesprell, men presse kroppen oppover liene, innover heiene. Tankebaner presses bort av muskler i arbeid, pust og svette. Gjennom arbeid tømmes sinnet. Salutogenese og psykoterapi i natur. Belønningen er endorfinene i slitne muskler og lykke når naturen fyller hele kroppen. Helt til man er en del av helheten. Natur ❤️.
Jan-Eilert Pedersen, 4.juni 2020
Jan-Eilert Pedersen 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.