Jeg veit mer om det å bli småbarnspappa enn sist gang. Det betyr at jeg ikke kommer til å bruke like mye tid til å sitte i ei plankebu i skogen, som for noen år siden. Det betyr ikke at åteplass er glemt eller at prosjektet er ferdig.
Jeg fikk foret inn både hønsehauk og kongeørn på denne plassen: http://m.villmarkshistorier.no/2010/03/8-bilder-fra-viltkamera-siste-to-dager.html Men å passe på en åteplass er tidkrevende. Det krever åte og arbeid. Derfor brukte jeg ikke åteplassen i fjor. Og det er godt mulig at det ikke blir foret der i vinter heller. Dessuten vurderer jeg å flytte åteplassen noen hundre meter fra sist. Åteplassen ligger idyllisk til ved Tinnsjøen. Det er mulig jeg legger ut et dyr på forvinteren i år, men noe skikkelig prosjekt blir det ikke. Muligens kommer jeg til å overvåke det hele med et viltkamera. Det er spennende fotojakt. Muligens setter jeg ut et MMS viltkamera til å overvåke og dersom lysta bobler over blir det kanskje ei natt der oppe, men jeg regner med at det blir lite av det. Å sitte i plankeskjulet er lite familievennlig. Det finnes også naturaktiviteter jeg har enda mer sansen for. For eksempel er en skitur inn Kålidalen ikke å forakte eller en melkesyretur opp Kåliåsen. Men for all del. Spennende er det og jeg trur nok at litt foring må det snart bli. Åteplassen etablerte jeg november 2009. Se her fra når skjulet ble bygd og første åte kom på plass: http://m.villmarkshistorier.no/2009_11_01_archive.html ..(Dette hadde vært glemt om det ikke hadde vært for denne mobilbloggen) Nå vurderer jeg å hive ut en skrott i vinter og følge med litt, men får se hva det blir til. Hadde vært spennende å sittet der når kongeørna sitter på utsida: http://m.villmarkshistorier.no/2010/12/har-hatt-viltkamera-ute-pa-atet-siden.html
Trilletur med baby har jeg aldri hatt den største sansen for. Å gå på vei er jeg ikke gammel nok til. Men med været som var i dag hadde Cecilie og jeg en nydelig tur. Vel og merke var det fint å få tatt en liten avstikker mot slutten av turen for å sprute av seg den verste rastlausheten..
Jan-Eilert Pedersen 