Dagens andre tur

Skog og fjell er ikke reservert ferier og helga. Jeg lever i naturen og ser eventyret i min egen leikegrind. (Les: Den fineste turen ).

Fra 2001-2007 når jeg dreiv på med prosjektet «Nord i villmarka» på Nordkalotten,  var det mange ukesturer og månedsturer i villmarka. Etter at jeg blei Pappa i 2009 har det blitt mange dagsturer og kortere villmarksturer. Når man får 3 barn endrer dette tilværelsen. Fra 2009 startet også denne bloggen som nå teller 1735 innlegg. Jeg kunne sikkert skrevet flere for jeg er veldig aktiv i naturen. Men siden i fjor høst så har mastergradstudiet mitt i Avansert Klinisk Sykepleie (AKS) krevet all fritid. Dette har vært krevende og tøft. Blogging og naturformidling driver jeg da nesten ikke med. Jeg er nødt å prioritere familie, jobb, skole og små pustepauser i nærnaturen. Heldigvis har jeg både skog og fjell som min leikeplass og her har jeg også mine friminutter. Men nå er det på tide å gå inn i studiebobla igjen. Først ut er metode, vitenskapsteori og forskningsteori, etterfulgt av akutte smerter og geriatri. Jeg kommer til å fortsette å oppdatere facebook og instagram-siden min ved anledning. Men det blir lite blogging..

Starta dagen ved fem tida på morran med hundekjøring. Fulgte opp med en kort 4 timers tur i Heimfjellet. Det blei 6,5kg multer. (Heimfjellet og Leikegrinda er begrep jeg bruker på nærområdene mine. Dette er de områdene jeg bruker til friluftsliv i nærheten og omhandler for det meste områder i Notodden, Hjartal og Tinn i Telemark)

Pause på dagens andre tur

6,5 kg multer på 4 timers tur er innafor

 

Ble er oppe i 10kgs kløv nå. Denne lette huskyen på 24 kg har ingen vanskeligheter med det. Det vil si kløven veiden nok under 5kg på tur inn og 10 kg på tur ut. Noen multebær måtte vi bære selv også….

I leikegrinda mi finnes skog og fjell. Det er et fantastisk område selv om store deler av området er ødelagt av en utbyggingskåte nabokommuner (Hjartdal og Tinn) som satser på å gjøre hyttefelt overalt. Dette er en trist utvikling. Tenk å bygge ut hele nærnaturen for å lage byggefelt for folk fra byen… Områdene mine blir mindre og mindre og hyttefeltene kommer nærmere og nærmere verneområdene… Det nytter jo ikke å protestere. Da blir man stemplet som en fanatisk naturverner. Noen trur lykken måles i utvikling og flere folk og dessverre fjernes folk mer og mer fra naturen, i stedet for å være en naturlig del av den.