Det er ett år siden sist jeg var med i Tinfosløpet. (Den gang første turløp med startnummer på brystet.(Tinnfosløpet 2015-slik gikk det). Nå stilte jeg proppet med erfaring og selvtillit. I år, som ifjor, som dugnad for det lokale idrettslaget. Allerede før start merket jeg at stemningen var nervøs i oppvarmingsområdet blant pulsklokkegutta: Jan-Eilert Pedersen stiller på 10km i år også. Med ny joggedress! Dette kom nok som en overraskelse på noen siden jeg på nød og neppe unngikk hjerteinfarkt på 10km i fjor… Men siden jeg har brukt mye tid til å spre eder og galle til andre bygdiser som stilte i 5km (les barneløypa) ,så var jeg tvunget til å stille i langløypa i år som i fjor.
Jeg annonserte min deltagelse allerede 13.mai i fjor, så jeg hadde god tid til forbredelser. Jeg leste meg opp på 4×4 intervall, restitusjon og høydetrening, men jeg valgte å satse alt på restitusjon. Ett år uten løping virket som en god strategi før løpet. I fjor var jeg kanskje lettere overtrent? I år hadde jeg en hårete målsetning om å forbedre min egen tid med 5 minutter.
Startskuddet
I år startet jeg roligere enn i fjor og hadde planer om å øke mot slutten. Nede ved Heddalsvannet kom Oddvar Rønning forbi.. – Kjære vene. Bare vent, tenkte jeg og økte tempo litt. Borte ved båthavna kom min nevø på 11 år opp på sida mi, men jeg kvista han ved en sølepytt før oppoverbakken ved Grønnebyen. -Formen er ikke så verst i år, tenkte jeg. Ved lina ante jeg ryggen på Tor Arne Folserås i lett jogg oppover mot Tinfos. Til min store glede tok jeg innpå! Da jeg nærmet meg Tinfos var jeg helt oppe i ryggen på Tor Arne. – Dette går lett, tenkte jeg da jeg passerte rødsprengt i tryne. Litt skuffet oppdaget jeg at sønn til Tor Arne: Torkil på 9 år så helt upåvirket ut. Jeg prøvde på det samme!
Så kom jeg til runding ved 5 km og endelig var jeg aleine. – Aleine med meg sjølv og mine egne demoner, tenkte jeg. Det er nå jeg skal øke. Jeg ante en damerygg et stykke foran og bestemt meg for å se om jeg kunne ta innpå. Allerede i neste oppoverbakke hadde jeg tatt kraftig innpå, men det kostet krefter og jeg måtte stoppe for å knyte skolissene. Da begynte jeg neste å grine. – Helvete også, tenkte jeg. Nå kan det bli hardt å nå henne igjen. Jeg tenkte at å være aleine og slite er kanskje det eneste jeg er trent på. Det gav meg litt motivasjon noen hundre meter og nede ved brua over Tinnåa så tok jeg igjen Hege Kaasa. – Taxidriver- got you, tenkte jeg og forsøkte å se upåvirket ut. Jeg la inn alle krefter forbi Bok og blueshuset, men klarte ikke å øke avstanden til Hege. -Det var da faen så sprek ho er da, tenkte jeg og dro på i bakken oppover mot Grønnebyen.
Da hadde jeg krampe i begge beina og var lettere ør i huet så jeg greide å springe feil. Kanskje hundre meter i feil vei innover mot torvet og så måtte jeg snu… -Nå blir jeg vel tatt igjen av drosjesjåføren, tenkte jeg. Moralen var på et lavmål. På strekka bortover mot gamle polbakken hadde Arve Paulsen begynt å rydde sammen sperreband fra løpet og jeg fikk enda en knekk.
Da jeg kom til lina for andre gang kjente jeg bare smerter i beina. Omkring to kilometer igjen til mål, tenkte jeg.. Ikke knekk sammen nå. Ved Tinfos lå jeg inn en langspurt fram til mål. Gikta og jeg gav alt. Drosjesjåføren nådde oss aldri igjen. Jeg forbedret fjoråret (Neida, jeg gjorde ikke det. 36sekunder bak er greit nok. 54:55 i år, 54:19 i fjor) Restitusjon virker! #kanjegkanalle #restitusjon #tinfosløpet #førstemannimål #sofatrening #intervall #giktaogjeg #smerte #løpingutentrening
Jan-Eilert Pedersen 