Hvem skulle tru at å springe i søla på grusvei og sti, i sprutregn og ofte i mørket, skulle være lykke?

Bikkjene på veg over Nisi og Neskleiv i dag. Legg merke til at Prikken ligger framme i spannet. Det har han for vane. Så fort vi stopper opp legger han seg ned for å slappe av……

Det er så gøy når alt fungerer og bikkjene jobber bra.  F.eks: i dag i Gransherad når jeg sier «Rolig» og spannet roer tempoet før jeg ber om kommandoen «stå» etterfulgt av «Snu-venstre» og Prikken stødig snur mot venstre og snur hele lina på femøringen uten at en eneste hund (Ja. ja. Jeg veit det er kun 4, men allikevel) tuller seg med liner eller noen ting og fortsetter tilbake på veien vi kom fra. Da er følelsen omtrent som å være nyforelska. På tross av at det striregner og været er kleint. Hvem skulle tru at å springe i søla på grusvei og sti, i sprutregn og ofte i mørket, skulle være lykke?