Det lukter tømmerhogst og blodappelsin. Det er nesten så jeg kan kjenne det. Fragmenter fra barndommens skiturer. Og et minne om noen tunge småbjørker over et enkelt skispor bak verkstedet til Kåsålin`. Samt en feit Irsk terjer som het Dolly.
Det faller også noen andre minner fra hukommelsen, mens myrdrag åpner seg og lukker seg innover Tråeråsen mot Reksjå.
Der nede på myra der lå Jonny Olsen og jeg i hver vår sovepose etter en natt på leit etter spell. Vi sovnet til slutt i utkanten av ei myr hvor et par orrhaner gikk å buldret. Så våknet vi til et par rådyr som kom gående over myra. Det husker jeg godt. Men så er det heller ikke så lenge siden. Ikke like lenge siden som Dolly, tømmerhogsten og blodappelsin.
Jeg trur det var Rune som gaflet innpå med blodappelsin. Jeg syns det var litt ekkelt. Bare navnet minnet meg om å slikke i seg blod fra sår på fingertuppene.
Gregar får kanskje med seg noen fragmenter fra denne skituren med tante og pappa innover åsen. Kanskje det er sola og granbaret på odden på Reksjå? Samme sted som jeg i følge mine skjøre minner har fyrt bål med mamma og pappa. Eller kanskje det er andre ting. Kakaoen, brødskiva eller sjokoladen. Kanskje det er skituren og stakinga på dårlige spor ned mot Reksjå. Eller kanskje det er spenningen over å dra avgårde i full gallop på pulken etter Hals, mens tante og pappa blir borte bak svingen? Jeg ser ikke bort fra det siste. 5 år gammel og 2-3km aleine i skogen, med egen hund. Flirende, mens parispulken skrenser rundt svingene bak en husky i full galopp. Og kanskje han husker fattern, rød i toppen, stiv i ryggen og tung pust, kommer fram til bilen lettere bekymret.
Ved bilen står de både hund og Gregar og han gliser verdens største smil. Stolt og full av sjøltillit.
– Hvordan klarte du å få stoppet han, spør jeg.
– Jeg ropte ROOOOOOLIIIG, STÅÅÅÅÅÅ! sier Gregar.
Og hvis han ikke hadde hørt etter? lurer jeg.
– Da hadde jeg hoppet av, sier Gregar.
– Det er bra, sier jeg
Jan-Eilert Pedersen 
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.